Reiseskildring Moldova 2010

Publisert av Frode Brurås på torsdag 14. oktober 2010 12:27

 

 

Ulven 2010-10-13

 

Tur til Moldova

 

Den 7. Oktober satt vi oss på flyet på Gardermoen grytidlig om morgenen med kurs for Riga hvor ferden gikk med en liten propellmaskin videre til Chisinau. Stemningen var lett spent blant oss som ikke hadde vært i Moldova tidligere. 3 timer etter at vi forlot Riga ankom vi Chisinau internasjonale lufthavn. Det første vi la merke til var at bagasjen ble losset fra flyet over på en 40-50 år gammel lastebil med åpent plan. Så visst ikke den standarden vi er vant til! Etter passkontrollen var det inn for å finne bagasjen. Med den begrensede trafikken på den lille flyplassen tok det ikke lang tid å finne ut at vi var to som hadde mistet bagasjen under veis.

 

Ute i ankomsthallen ble vi tatt vel imot av to av ildsjelene i Hjelp Moldova, Hans Bjørn, og Tatjana. Også Nils Fredrik tok imot. Han hadde ankommet Chisinau dagen i forveien med det som var den 56. hjelpesendingen i regi av organisasjonen. Hans Bjørn tilbrakte mye tid sammen med oss de dagene vi var der. Også Tatjana så vi mye til. Begge disse betyr mye for organisasjonens arbeid der nede. At Nils Fredrik gjorde sin ”tur nummer 35 eller noe slikt” innebærer at han også har en viss tilknytningen til byen og landet.

 

På vei fra flyplassen til hotellet gjorde vi en stopp ved tollen der hjelpesendingene må ekspederes og hvor det også finnes en terminal hvor mange internasjonale transporter blir ekspedert. Dette var en alderstegen, dårlig vedlikeholdt bygning som i Sovjet-dagene visstnok huset en flyfabrikk…

 

På veien videre nedover i byen fortsatte inntrykkene fra et slitt østblokk-land å renne på, men vi forstod også rakst at dette ikke var hele historien. Mange flotte biler og mange nye flotte bygninger ga oss et hint om at det nok finnes en del penger til rådighet i landet. Hotellet vi skulle bo på ga også et slikt inntrykk. 

 

Resten av dagen gikk med på å akklimatisere seg og la inntrykkene synke inn. Maten og drikken kunne man definitivt ikke klage på. Grønnsaker kjøtt ost osv av ypperlig kvalitet til en av og til skrekkelig lav pris. Også norsk laks fantes på menyene!

 

Etter inntak av frokost neste dag stilte vi på øyeklinikken hvor Tatjana jobber som lege og leder. Klinikken eksisterer takket være Hjelp Moldova sin støtte. I et lite, intimt rom ble vi vitne til gripende seanser der vanlige folk hadde reist land og strand rundt for å få overlevert relativt enkle hjelpemidler som forbedret livskvaliteten og mulighetene deres betraktelig. For oss selvsagte ting, men for dem som var sentrum i begivenhetene utrolige gaver.

 

 Senere bar det ut i bakgården på sykehuset for å losse Nils Fredrik. Det var mange som var møtt frem for å overvære denne seansen, så det var åpenbart ikke noe som skjedde hver dag. Kontormøbler, sykehussenger og masse utstyr som det offentlige i dette landet ellers ikke har råd til! For oss ansatte i Byrknes Auto var det uten tvil litt ekstra gripende at en av våre biler stod i sentrum for denne seansen.

 

Bengt og jeg som var foruten bagasje tok turen til et lokalt shoppingsenter med assistanse fra Galina som også er aktiv for organisasjonen i tillegg til at hun jobber ved universitetet i chisinau hvor hun innehar graden dr. phil. Etter å ha handlet de mest nødvendige ting for å kunne være der nede noen få dager og ha lagt igjen en gjennomsnittelig månedslønn for en Moldover gjorde vi oss noen tanker om at livet nok ikke var så lett for alle.

 

Når vi neste dag dro på ekskursjon til to ulike landsbyer for å se på livet der, fikk vi mistanken bekreftet så til de grader. På veger som får selv norsk veistandard til å virke fremragende og med en trafikkultur som får den jevne Syd-Europeer til å fremstå som en sindig kjørelærer ble selve reisen en prøvelse. Lite kunne dog forberede oss på det som møtte oss. Jeg så på reaksjonene til de andre i følget at dette var sterkt! Folk lever rett og slett under forhold som vi ikke vurderer verdig for dyra våre. Og dette skjer et steinkast hjemmefra.

 

Den som gjorde sterkest inntrykk på oss var nok 12 år gamle Anna som hadde jobben med å styre og holde orden i det hun kalte sitt hjem. Hun mistet sin mor i barsel da lillebroren ble født, og faren som over hodet ikke var i stand til å ta vare på henne, snarere tvert om, bidro nok ikke til noe positivt i husholdningen. På tross av den totalt håpløse situasjonen strålte hun til oss på en slik måte at antagelig ingen av oss kan glemme det noen gang! En karismatisk liten blomst med masse glød som var midt i den tyngste oppveksten vi kan forestille oss. Med et utgangspunkt som knekker oss som så dette ned bare ved tanken.

 

 Forbi de nedfalte undertakplatene på terassen deres kunne vi se rett igjennom taktekkingen og opp i det fri! Flere vinduer og ytterdøren manglet glass i vinduene. Ikke rart eimen av råte og mugg hang rundt huset. Hvordan fortoner dette seg når det kryper ned mot minus 20? Var det i det hele tatt mulig å gå inn i huset uten å brekke seg? Knapt! På to pill løene rom utstyrt med kun få av de mest slitne, enkle møbler jeg noen sinne har sett forsøkte hun å holde orden.

 

Det så i og for seg ryddig ut, men gud hjelpe meg så sørgelig og slitt. Var i det hele tatt noen av gjenstandene i rommet fra etter 2. verdenskrig?  Organisasjonen Hjelp Moldova hadde betalt for en diger tank med gass slik at hun skulle kunne lage mat i flere måneder fremover, men fordi det rett og slett ikke fantes mat i huset ble det bestemt at følget skulle ta med ungene ned i den lokale butikken som ironisk nok bar navnet ”Paradis” og handle mat slik at de hadde en stund fremover. Nok livsnødvendigheter til at de knapt greide å bære det med seg hjem. Det kostet et par-tre hundre kroner, men gjorde hele forskjellen for disse barna!  Penger kunne vi ikke gi dem direkte selv om vi så inderlig ønsket det. Det ville bare ende med juling på henne og sprit til den håpløse faren fikk vi beskjed om.

 

Det var på sett og vis en lettelse å forlate denne elendige plassen. Inntrykkene var rett og slett for sterke. På meg selv utløste seansen fysisk smerte i mageregionen. Smerten ble sittende som en klump i lang tid etterpå. Tilbake i Chisinau der det tross alt rullet millionbiler og enkelte bygninger fremstod som palasser ble de store kontrastene i dette landet enda sterkere. At skattebetalingsånden og derigjennom velferdssystemet ikke er særlig velutviklet er neppe noen overdrivelse!    

 

Det ble også tid til å ta selve byen Chisinau nærmere i ettersyn. Sur vind og byger med plaskregn la dog en viss demper på den turistiske delen av oppholdet. Synd var det, for vi var flere som hadde sett frem til å besøke en by midt i gjennomføringen av en vinfestival.

 

Ett inntrykk man sitter igjen med er at dette er en by med rike tradisjoner på mange områder. At vanskjøtsel og mangel på vedlikehold er sterkt tilstedeværende også i den offentlige sektor er det ikke noen tvil om. 

 

Dette fikk vi et særlig godt bilde på når vi besøkte det sentrale barnesykehuset siste dagen av oppholdet. Igjen var luktene en stor utfordring i den første delen av besøket. Ville vi klare å oppholde oss der inne i lengre tid? De sterke visuelle inntrykkene tok imidlertid raskt overhånd.

 

Fy svarte så nedslitt. Bygninger som dette har vi rett og slett ikke i landet vårt. Sprekker i vegger, tak og gulv. Lekkasjer fra både ut- og innvendige kilder i bygget. Flater som ikke hadde sett vedlikehold på mange årtier. Totalt fravær av moderne utstyr i de fleste avdelingene. Toaletter tapet sammen med maler-tape. Sisterner nennsomt reparert med kryssfiner. Sengeposter som bar preg av at hundre- om ikke tusenvis hadde ligget i dem uten at det fantes antydning til sengetøy.

 

Under slike forhold forsøker man å opprettholde den gode hygienen som er livsnødvendig for nyopererte barn. Ikke var det lett å se om det var rengjort over alt heller fordi det stort sett ikke var tent lys noe sted inne i ganger og korridorer. Vi gikk og snublet i tussmørke og så etter tegn på skikkelser som kom imot.

 

At det finnes positive ting er det imidlertid ikke tvil om. Flere bad og toaletter på sykehuset var pusset opp til ”Europeisk standard” som guidene våre kalte det. Det var også donert teknisk utstyr, møbler m.m. til sykehuset. Mye takket være støtte fra Norge. Å se inn de oppussede rommene kontra de som hadde forfalt gjennom årtier var som dag og natt.

 

At de setter pris på den hjelpen de får er det liten tvil om. Selveste sykehusdirektøren hadde oss på kake og kaffe med nogo attåt for å vise takknemmelighet. Hans ønske er at de gode bidragene skal fortsette og at de en gang i fremtiden skal kunne drive et sykehus under verdige forhold. Øyeklinikken til Tatjana er en annen solskinnshistorie. En bedre måte å bedre livskvaliteten til noen på enn å gi dem mulighet til å se, er vanskelig å komme på! Det å vite at noen ser til og forsøker å hjelpe de med de verste enkeltskjebnene varmer også.

 

At dette landet trenger hjelp i bøtter og spann også i lang, lang tid fremover er hevet over enhver tvil. Jeg vet at jeg deler tankene til alle som var med på denne turen når jeg på vegne av alle foreslår at hver og en av oss gir en liten skjerv av våre egne lommer. I tillegg har Stein Inge  lovet å opprettholde sitt og bedriften sitt engasjement. Vi som var på tur nå er i alle fall sterkt overbevist om at et bidrag til Hjelp Moldova går til mennesker som har enormt behov for å bli sett i en svært vanskelig hverdag.

 

Jeg er klar over at det er vanskelig å engasjere seg like mye for dem som ikke har vært nede og sett all elendigheten, men til samme tid neste år kan det være du som skal på tur. Ta en titt på noen av bildene jeg legger med. Jeg oppfordrer alle til å benytte muligheten nå og gi en slant av ditt eget overskudd. Om hver ansatt hos oss gir 100.-/ måned så kan man bygge 1 nytt toalett hver annen måned på barnesykehuset  http://www.hjelp-moldova.no/

 

Tore Johansen På vegne av turfølget i Byrknes Auto AS

 

Stein Inge, Bengt, Robert, Erlend, Jon Egil